Til den nye månen, av Salvatore Quasimodo

Fjerde søndagen i måneden har jeg satt av til tyske og italienske dikt. Foreløpig har jeg brukt søndagene til tyske dikt av Bertolt Brecht og Johann Wolfgang von Goethe, i dag i mars er tiden inne for mitt første italienske. Da velger jeg et dikt av nobelprisvinneren Salvatore Quasimodo, en dikter jeg ikke kjenner så godt, men som med diktet jeg velger i dag, har skrevet et dikt det er svært enkelt å forstå og å like. Det heter «Til den nye månen» (er Olav H. Hauge inspirert, tro?), og uten mer omtale, går jeg like til presentasjonen av diktet.

Alle nuovo luna

In principio Dio creò il cielo
e la terra, poi nel suo giorno
esatto mise i luminari in cielo
e al settimo giorno si riposò
Dopo miliardi di anni l’uomo,
fatto a sua immagine e somiglianza,
senza mai riposare, con la sua
intelligenza laica,
senza timore, nel cielo sereno
d’una notte d’ottobre,
mise altri luminari uguali
a quelli che giravano
dalla creazione del mondo. Amen.

      fra La terra impareggiabile (1955-1958)

Min oversettelse

Til den nye månen

I begynnelsen skapte Gud himmelen
og jorden, og etterpå i dagen sin,
satte han nøyaktig belysning på himmelen
og syvende dagen hvilte han seg.
Etter milliarder av år satte mennesket
laget i hans bilde og likhet,
uten noensinne å hvile, med sin
lekmanns intelligens,
uten frykt, på den klare himmel
en natt i oktober,
en annen belysning lignende
med disse som har vandret rundt
siden skapelsen av verden. Amen.

        fra Den uforlignlige jorden (1955-58)

Kommentar til oversettelsen

Det er et enkelt dikt skrevet rett frem, men det er likevel nødvendig å gjøre noen valg i oversettelsen, som tar bort noe av det som finnes i originalen. Poi nel suo giorno betyr ordrettt oversatt «etterpå i sin dag», Poi = etter, etterpå, siden, altså det som følger etter noe annet, og nel suo = i sin, og giorno = dag. Jeg har oversatt nokså direkte, men det gir ikke så klar mening på norsk. Hartvig Kiran bruker i sin oversettelse fra Framande dikt frå fire tusen år, «siden på den fastsatte dagen», noe som gir en riktigere mening, men som legger til et ord som ikke finnes i originalen.  Esatto mise betyr «eksakt sette» eller «nøyaktig putte» eller noe sånt, luminiari = lys eller belysning, eller til og med lyssetting, meningen er altså at han setter lys på himmelen som det skal være.

Dopo miliardi di anni l’uomo er en setning hvor verbet ennå ikke har kommet, det kommer faktisk ikke før i linje 11, på norsk må det komme før subjektet, siden det er leddsetning, og dermed mister diktet i oversettelsen mye av sin spenning. Verbet er mise = putte eller sette. Fatto betyr egentlig gjort, det er partisipp av «Fare». Senza mai riposare betyr ordrett «uten aldri å hvile», «noensinne» er her ikke så godt ord som «aldri», men med «aldri» blir det ikke gramatisk korrekt. «Som aldri hviler» kunne også vært brukt, men jeg ville ha med «uten». Lacia betyr verdslig eller lekmann, ikke geistlig, jeg velger «lekmann», og mister dermed litt av at mennesket ikke er guder, som ligger i det italienske ordet. Timore betyr riktignok frykt, men jeg var nær ved å legge til ære- foran, for å understreke meningen. Mise betyr fortsatt putte,  altri er annen, luminari fortsatt belsyning, og uguali betyr lik, lik med eller lignende.  Ordet «uguali» henger sammen med «a» i neste linje, på norsk oversatt med «med». Dalla creazione del mondo betyr «fra skapelsen av verden», og ikke «siden», men «siden gir bedre norsk.

Den norske oversettelsen får ikke frem opphopningen av ord og mening frem mot slutten, i kontrast med det enkle ordet amen.

Kommentar til diktet

Det er et ordentlig artig dikt delt opp i to deler. Den første delen er de fire første linjene, med Gud som skapte himmelen og jorden, og satte sol og stjerner og måne på himmelen, eller belyste den, før han hvilte seg på den syvende dag. Quasimodo bruker her både tunge, høyverdige, bibelske ord og fraser, og enklere ord og fraser som «belysning (luminari)», og «hvilte han seg (si risposo)». Denne første delen blir satt i konrast med den neste, der det blir brukt 9 linjer, og der menneskets gjerninger blir beskrevet. De kom milliarder av år senere, riktignok skapt i hans bilde, men i denne settingen blir dette helst komisk, og nesten som en kritikk, for dette mennesket som aldri hviler, satte også sin belysning på den samme himmelen som Gud skapte. Denne belysningen er naturligvis satelittene, som den gang på 50 tallet var menneskets stolthet. I dette diktet blir prestasjonen satt i sitt rette lys. Fra jorden ser satelittene ut som stjerner, derfor «lignende med disse som har vandret rundt».

Det er mange morsomme kontraster. De milliarder av år står i fin kontrast til «en natt i oktober». Gud som hviler står fint i kontrast til mennesket som aldri hviler. Og vi har kontrasten mellom den lange, opphopede setningen med hva mennesket holder på med, og det enkle ordet «Amen» til slutt. La det skje.

Diktet er en lek med ord, og med hva som er høyt og hellig. Samtidig viser det en dyp respekt til det som virkelig er det. Og det kritiserer dem som ikke gir det den respekten det fortjener.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s