En verklighet (drömd), av Gunnar Ekelöf

Dette er et dikt av Skandinavias største dikter, Gunnar Ekelöf (1907-1968) fra Sverige. Det er min mening, og den står fast med det at ingen norske poeter kommer i nærheten av ham, selv ikke favoritter som Sigbjørn Obstfelder, Tor Jonsson, Gunvor Hofmo og Olaf H. Hauge, det finnes jo også flere. Men de norske dikterne har som regel et begrenset antall dikt som virkelig skinner over alle de andre, og de skriver innenfor en nokså smal tema- og motivkrets, de har sin stil og holder seg til den. Gunnar Ekelöfs produksjon er rik. Der kan du stadig finne nye skatter. Der er det dikt jeg aldri har hørt om eller sett, som jeg plutselig finner frem til, og som er like gode som alle de andre. Det ville overraske meg om jeg fant noe lignende for de norske jeg har nevnt.

Gunnar Ekelöf vokste opp i et borgerlig hjem på begynnelsen av 1900-tallet. Et meget borgerlig hjem, faren var børsmegler, moren adelskvinne, men Ekelöf fant seg aldri til rette i dette livet, og tok siden sterk avstand fra det. Det er kanskje ikke så rart, faren pådro seg syfilis allerede på 1890-tallet, og døde av sykdommen i 1916, etter lang tids galskap. Moren giftet seg på ny i 1921, med en mann unge Ekelöf foraktet, og som også foraktet ham. Stefaren brakte med seg en stebror, som etter hvert skulle utvikle nazi-sympatier. Forholdet til moren ble heller ikke noe særlig godt etter dette. Så Gunnar Ekelöf hadde en ulykkelig barndom, og gikk inn i ungdommen rotløs og med få holdepunkter i livet. Han skulle da også bli en indivudalist, som ikke fant seg riktig til rette noe sted, eller i noe miljø.

Fra faren arvet Gunnar Ekelöf og familien en betydelig sum penger, og den finansielle romsligheten han var født inn i gjorde at han på 1920-tallet kunne reise rundt i Europa og studere, og oppleve verden. I Paris kom han i kontakt med den surrealistiske kunstretningen, i London studerte han orientalske språk, og tilbake i Sverige igjen fortsatte han med det, uten at det ble noen eksamen. Han studerte også litt musikk. Alt dette fikk betydning for hans senere diktning, det er lett å spore den orientalske påvirkningen, og i de første diktsamlingene hans skriver han i en stil som ligger tett til den franske surrealismen. Og som alle store poeter har han et musikalsk språk.

Formuen satte han forresten over styr, eller, det blir feil å si at det var han som gjorde det, de gikk tapt i depresjonen som fulgte krakket i New York i 1929. Ekelöf hadde satset pengene hos en ikke ukjent, verdensberømt svenske, ved navn Ivar Kruger, fyrstikkongen. Da han tok selvmord i 1932, var Gunnar Ekelöf en av dem som gikk med økonomisk. Samme år debuterte han som dikter.

Den første diktsamlingen til Gunnar Ekelöf het Sent på jorden, og kom ut i 1932. Han hadde ennå ikke funnet sin litterære stemme, og eksperimenterte på denne tiden med surrealistiske tekster, inspirert av den franske surrealismen, og Igor Stravinskijs ballett Vårofferet. Siden på 1930-tallet gav han også ut samlingene Dedikation (1934), Sorgen og stjärnan (1936) og Köp den blindes song (1938). Allerede i disse samlingene finnes en del skatter, interesserte kan sjekke hjemmesidene til Gunnar Ekelöf selskapet i Sverige, der er noen av tekstene utlagt. Jeg anbefaler for eksempel «Indskrift» fra siste samling, fire linjer, briljant utført.

Det er fra 1941 og samlingen Färjesång, at Ekelöf får sitt virkelige litterære gjennombrudd, og markerer seg som en av Sveriges mest betydelige poeter. Han fikk etter det gitt ut 8 samlinger før han døde i 1968, en av dem er Om høsten (1951), hvor dagens dikt er hentet fra. Det heter «En verkelighet (drömd)», og er etter min mening meget representativt for hvordan Ekelöf skriver. Den rette betegnelsen er sikkert «modernist», og jeg bruker «modernistisk diktning» som en tag på denne posten, men denne merkelappen alene blir ufullstendig på Ekelöf. Han skriver riktignok frie vers, og han skriver om livet og livsbetingelsene i en verden uten faste holdepunkter, men han har ikke den modernistiske pessimismen, og han setter heller ikke by og land opp mot hverandre, som mange modernister gjør. Han er en naturlyriker, har jeg sett noen skrive, han er en modernist som fortsatt er glad i naturen.

Ja, jeg skal ikke henge meg opp i merkelapper. Styrken til Gunnar Ekelöf er at han er veldig enkel å lese. Man trenger slett ikke universitetsutdannelse for å forstå ham, man trenger ikke tolkning og veiledning for å forstå diktene hans, ordene hans er enkle og forklarer seg selv. Det er dyp filosofi i dem, og en ekte undring over verden, og ikke den undringen som bare ønsker å vise seg frem. Han formulerer seg så enkelt og liketil, at man ofte etterpå sitter og føler at dette kunne jeg også tenkt, om jeg bare hadde kommet på det. «En verkelighet (drømd)» er som nevnt et godt eksempel på dette.

At virkeligheten kanskje bare er en drøm, er det jo mange som er opptatt av for tiden, hva er drøm og hva er virkelighet, det går jo helt tilbake til de gamle kinesere og Lao tse å være opptatt av det. Men Gunnar Ekelöf klarer også å gjøre det jordnært, og ekte, og får frem at den helt vanlige virkelighet vi alle befinner oss i, den er like underbar som alle mulige drømmer. Jeg er glad i dette diktet. Det passer spesielt godt nå som det snart er påske, og fottursesongen innledes.

EN VERKLIGHET

 (drömd)

Jag tror inte på ett liv efter detta
Jag tror på detta liv
Och nu, när saven slutat stiga och jag har hunnit
Till sensommaren, min årstid, minns jag
Hur ångestfyllt jag förr tyckte syrsorna filade,
Tycker så inte längre.

Det är redan skumt
Och åkervägens smala rödskiftande band
Försvinner in i dungar, löper ut ur dungar:
Om varje vägkrök ett mysterium
Av färgernas och ljusets egenliv
Det är skönt att gå
En gammal gärdsgård är också med
Det är den stund då stenarna tänker som bäst
Det är den stund då denna stora varelse
Andas och doftar. Vilka färger i skymningen!
Trädorna lila, stenar i tankfullt skiftande blått
Och lövskogen så rik på skiftningar
Som vore den sitt eget sus!
Ett gult löv är ännu en dyrbarhet
På ena sidan vägen sädesfält
och på den andra sidan barrskog
och säden gul till röd och i skylarna guldbrun
och den sandröda vägen, jag älskar sådana enkla vägar
bara för gående och för grova fordon efter fromma hästar
Sådana vägar tycks mig lika goda som någon livsfilosofi
Och varje landskap, varje skiftning i landskapet, innehåller alla möjliga landskap
och detta liv innehåller alla möjliga liv:
Syrsornas, lysmaskens, grävlingens – alla tänkbara liv
Och det är detta liv som skall fortsätta, som fortsätter
också högre och högre upp, i andra sfärer
Där pågår just nu detta liv
Som också är kvällsmolnens liv, och stjärnornas, och de befolkade världarnas,
Och de osynligas liv, och de dödas
Ty något annat liv finns inte:
Alla lever de och skall leva
och alla ger av sitt liv åt alla och lånar sitt ljus åt alla
och det är inte ett gott och inte ett ont
Det bara är
Det finns en lyckokänsla som kommer sällan men kommer ändå
Det finns detta vårt fornimmandes vittnesbörd
och detta att vara till.
Flyktigt är allt medvetande
men flyktigt är inte fåfängligt.
Så sluts min bukoliska sång.

Kommentar til språket

Jeg er av den oppfatning at man i Norge ikke skal oversette svenske og danske tekster. Det er tekster man skulle være vant med å lese, og klare like greit som alle de ulike skriftspråkene norsk har hatt opp gjennom årene. Man skal selvfølgelig ikke oversete Arne Garborg til moderne norsk, det var en skam å oversette Peer Gynt til nynorsk, og man skulle møte flere danske og svenske tekster, slik at man blir vant med dem. Spesielt i disse internettider, ville det være bra om det nordiske språkområdet holdt sammen, og at man enkelt og liketil kunne sjekke hverandres nettsider.

Vi som kommer fra vestlandet har ikke engang vokst opp med svensk TV, og har dermed gått glipp av noen av forskjellene mellom norsk og svensk, som alle på østlandet vet om. Jeg er ikke spesielt god i svensk, og må skjønne mange ord ut i fra sammenhengen, og noen må jeg til og med sjekke opp.

Syrsorna = Sirissene (et insekt, sjekk Wikipedia), Varelse = Tilværelse, Skymmingen = Halvmørket, skumringen, Bukolisk = (av gr. boukolos = gjeter) – som hører til gjeterlivet, hyrdelivet; bukolisk diktning er i følge store norske leksikon på nett en diktning som oppstod på Sicilia og Hellas, og som handlet om gjeterlivet.

Kommentar til diktet

Gunnar Ekelöf skriver enkelt og lett forståelig. Merk hvordan diktet starter: Jag tror inte på et liv etter detta/Jag tror på dette liv. Det er rett på sak for det moderne mennesket som lever et liv uten religion, som selv må finne meningen. Så er det en meget enkel og meget stemningsmalende setning som går over to verselinjer, der det lyriske jeg befinner seg i sin årstid, sensommeren, og husker hvordan han tidligere var redd for sirissenes spill. Og så: Tycker så inte länger. Det er en verden og en virkelighet som er trygg.

Og så kommer andre del med bevegelsen. Det lyriske jeg går nedover en slags skogsvei, en gammel kjerrevei, og ser på virkeligheten om ham. Til å begynne med er den meget konkret, han beskriver bare det han ser, og gjør det som hvem som helst kunne gjort det. Det enkle er nok. I linje 4 og 5 kommer mysteriet, med fargene og lysets egenliv. Dette er virkelighetens mysterium, fargene og lyset i naturen er så naturlig som det blir, men like fullt et underbart mysterium. Det är skönt att gå.

Det är den stund då stenarna tänker som bäst/Det är den stund då denna stora varelse/Andas och doftar. Vilka färger i skymningen! står det i verselinje 8 til 10 i strofe 2. Jeg vil ikke tolke et slikt dikt for mye, men den første setningen der, den om steinene som tenker, modernistisk dristig, men her en del av underet, og jeg kan godta at en mann som går og kjenner på naturens under, er i stand til å tenke en slik tanke. For meg har det to tolkninger, den ene er at steinene ikke tenker i det hele tatt, og det er slik man skal oppføre seg i naturen, man skal bare være til. Den andre tolkningen er mer svevende og mystisk, med naturreligion og naturfilosofi, der alt har liv og sjel, og også steinene har tanker. Den vandrende henger seg ikke opp i denne tanken, og vi skulle heller ikke gjøre det. Det er tiden hvor hele tilværelsen puster og lukter, setningen avsluttes med punktum, og midt i verselinjen kommer en ny setning, et rent utbrudd: Vilka färger i skymningen! Dette er følelser mer enn tanker.

Den følgende delen er rik på skildringer, med det gule løv som en dyrebarhet, en setning like dristig, kanskje, som steinen som tenker. Merk hvordan disse skildringene bare skilderer en vanlig vei med et vanlig landskap, det er ingenting spesielt her, verken med landskapet eller med skildringen av det, utenom at den som går er så begeistret for det. Han setter sånn pris på det, det er det fantastiske i det enkle, den vanlige virkelighet som det største under.

Og så kommer min favorittsetning i diktet: jag älskar sådana enkla vägar. Å, den er så nydelig, den kan stå helt for seg selv, den enkle veien er nok. Men den kan naturligvis også leses i overført betydning, om den enkle veien i livsferden, og i kampen mot livsbetingelsene. Det er så mye bedre når det er enkelt og greit. Denne tolkningen blir støttet opp av linjen to linjer lenger nede: Sådana vägar tycks mig lika goda som någon livsfilosofi. Veien er en livsfilosofi i seg selv, den enkle livsfilosofien er den beste. Jeg vil likevel være forsiktig med tolkning, de står best som det er, klart og  fint, i pakt med naturen trenger man ingen livsfilosofi. Meningen forklarer seg selv, man er omringet av den.

Deretter gjør Ekelöf et sprang, og forlater den enkle virkeligheten, og begynner å tenke større tanker om den. Det går over i en slags form for naturreligion, der det ikke finnes noen egentlig Gud, men der alt som eksisterer er en helhet som like godt kunne være en Gud. Jeg er ikke vel bevandret i dette, og skal uttale meg forsiktig. Men setninger som Och varje landskap, varje skiftning i landskapet, innehåller alla möjliga landskap/ och detta liv innehåller alla möjliga liv: gir i hvert fall meg assosiasjoner til østens religioner og til natureligionene. Det er uansett vakkert, og det er for meg det viktigste. Det gir uansett en intens og fortettet følelse av nåtid, alt tenkelig foregår her og nå. Man trenger ikke være religiøs for å bli grepet av en slik tanke.

Ekelöf går også videre, og tar med livet til kveldsmånen, stjernene og liv på alle andre befolkede planeter, det er hele universet som finnes i dette øyeblikket. Inkludert alle de usynlige og de døde. Hvem de usynlige er, skal ikke jeg uttale meg om, det kan være alt det som eksisterer, men som man ikke kan sanse, ikke se, ikke forstå, og at alle døde er med, bidrar til å gjøre helheten større. I dette øyeblikket – langs den helt vanlige veien et sted i Sverige –  finnes absolutt alt. Ty något annat liv finns inte:

Alla lever de och skall leva/ och alla ger av sitt liv åt alla och lånar sitt ljus åt alla/ och det är inte ett gott och inte ett ont/ Det bara är
Dette tok jeg med på ny, for det er vakkert. Diktersubjektet forsoner seg med alt i verden, og mener der og da i dette store øyeblikket at alt er godt for alle, at alt gir liv til alt annet. Det er det store samspill. I en slik verden finnes ikke noe godt og ondt, Det bara är. Dette er også konklusjonene de store filosofene i første halvdel av 1900-tallet kom til, i hvert fall slik jeg overflatisk har forstått dem. Spørsmålene vi er i stand til å stille, om hvorfor vi lever, hva som er rett og galt, alle de eksistensielle problemene våre, de bare tåker tingene til for oss, at verden er, er det viktigste. Det er ingenting med den å forklare, forklaringene vil bare gjøre den vanskeligere å forstå, unødig komplisert, det hele er enkelt. Den er.

Konklusjonen på diktet er at denne lykkefølelsen er noe som kommer sjelden, men som kommer. Og da henger alt i hop sammen, alt i verden og i universet, fortid og fremtid, og nåtid. Det er flyktig alt som er bevisst, alt er forgjengelig, men det er likevel ikke bortkastet, det er likevel en del av helheten. Og slik slutter Gunnar Ekelöf sitt hyrdedikt. Og jeg min post.

"Jeg älskar sådana enkla vägar", Gunnar Ekelöf

"Jeg älskar sådana enkla vägar", Gunnar Ekelöf

Advertisements

2 thoughts on “En verklighet (drömd), av Gunnar Ekelöf

  1. Tak for en vældig fin gennemgang af digtet. Sidder og forbereder mig til eksamen i netop dette digt og sætter pris på dine vinkler/fortolkninger.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s