«All is vanity», saith the Preacher, av Lord Georg Gordon Byron

Нет, я не Байрон, я другой,
Еще неведомый избранник,
Как он, гонимый миром странник,
Но только с русскою душой.

Nei, jeg er ikke Byron, jeg er en annen,
Ennå ukjent utvalgt.
Lik som ham, jaget av verden vandrer,
Bare med russisk sjel.

Ordene tilhører den russiske poeten og forfatteren Mikhail Lermontov (1814 – 1841). Det er første tredjedel av et lite ditk han skrev da han var ganske ung. Det viser den helt enorme påvirkningskraften Lord Byron hadde i Russland, som han også hadde det ellers  på det europeiske kontinentet og i USA. Det var helst i hjemlandet England han ikke slo an. Han hadde nok et temperement som ikke helt slo an der. Dessuten orienterte han seg mot Europa, og laget skandaler i England.

Jeg kjenner ikke så godt denne historien hans. Min bakgrunn med Byron er først og fremst at jeg stadig støter på navnet hans når jeg leser russisk litteratur, eller leser om russisk litteratur. Lord Georg Gordon Byron (1788 – 1824) var i hvert fall sønn av kaptein John Byron, en mann som hadde flere barn med flere koner. Noen av dem døde imidlertid, slik at det var Georg Gordon som arvet tittelen baron. Han levde et ganske omflakkende liv, hadde flere kjærlighetseventyr, også med sine halvsøstre, og noen av dem resulterte også i barn. Han var opptatt av de gamle klassikerne, og besatt av å redde grekerne fra ottomanerne. Han fikk for dette også samlet en hær, men døde av sykdom før denne kom ut i kamp.

I diktningen er Byron en av de store romantikerne. Jeg har valgt et dikt fra samlingen Hebrew melodies, den kom ut i 1815, året etter at halvsøsteren Augusta fødte et barn der Byron nok var faren, og samme år som Byron helt sikkert fikk barn med en annen kone, Annabella. Det var ikke noen god periode for ham. Samlingen ble publisert av Isac Naathan som også satte melodi til noen av diktene. Jeg har valgt et dikt som har å gjøre med det Byron skulle bli kjent for, og som min inngangsport til Byron – Lermontov – skulle bli enda mer kjent for. Det er livsleden, tanken om at det er ingenting i livet av verdi, og at livet bare er noe man må holde ut mellom fødsel og død.

All is Vanity, saith the Preacher

Fame, wisdom, love, and power were mine,
And health and youth possessed me;
My goblets blushed from every vine,
And lovely forms caressed me;
I sunned my heart in beauty’ eyes,
And felt my soul grow tender;
All earth can give, or mortal prize,
Was mine of regal splendour.

I strive to number o’er what days
Remembrance can discover,
Which all that life or earth displays
Would lure me to live over.
There rose no day, there rolled no hour
Of pleasure unembittered;
And not a trapping decked my power
That galled not while it glittered.

The serpent of the field, by art
And spells, is won from harming;
But that which soils around the heart,
Oh! who hath power of charming?
It will not list to wisdom’s lore,
Nor music’s voice can lure it;
But there it stings for evermore
The soul that must endure it.

Min oversettelse

Alt er forgjeves, sier predikeren

Berømmelse, visdom, kjærlighet, og makt var mitt
Og helse og ungdom besatte meg
Mitt vinglass rødmet for hver en vin
Og deilige former kjærtegnet meg
Jeg solte mitt hjerte i skjønne øyne
Og kjente min sjel bli øm
Alt jorden kan gi, dødelige skatte
Var mitt i kongelig glans.

Jeg strever å telle over hva dager
Hukommelsen kan oppdage,
Som alt det liv og jord viser frem
Ville lure meg til å leve på ny.
Det var ingen dag, det var ingen time
Av glede som ikke ble bittergjort.
Og ingen pynt dekket min makt
Som ikke gnaget mens det glitret.

Slangen som kryper på marken, er med kunst
Og forbannelser, vunnet fra å skade.
Men den som skitner til rundt hjertet
Åh! Den som har har kraften av sjarme?
Den vil la seg liste visdoms lære
Ei heller musikkens toner kan lokke den.
Men der vil den stikke for evig tid
Den sjel som må den beholde.

Kommentar til oversettelsen

Goblet er et glass med stett. Caress er kjærtegne. Substantivet prize er pris eller premie, brukt som verb, slik det er her, betyr det «sette pris på» eller «skatte».

Strive er å streve, lure er å «lure» eller «lokke». Embitter er et verb som betyr «å gjøre bitter». Her er nektelsesformen brukt som partisipp. Trapping er pynt som vanligvis blir satt på hester, ofte består det av et fint teppe med forskjellig dekor. Det kan også brukes om klespynt , eller om den slags pynt som gjør en konge til en konge. På engelsk blir det dermed her i slutten av strofe 2 klar og fin betydning, det er forskjellige pledd som dekker hans makt, det er pynten som viser makten. Og den begynner å gnage – to gall – mens han bærer den. Lord Byron var baron, så han vet hva han snakker om.

Serpent er orm, slange og mark, alle slike dyr som kryper på bakken. Viktig er også at det var en serpent som lokket Eva i Bibelen. Soil brukt som verb er å «skitne-» eller grise til». Lore er et litt sjelden ord, det betyr «tradisjon, kunnskap» eller «lære». List kan være «å liste seg opp», altså på en eller annen måte gjøre noe for å komme seg med på en liste, eller det kan være «å krenge», for et skip å ha slagside. Jeg valgte å oversette endure («holde ut») med «beholde» for å få verseføttene til å stemme med originalen. Meningen i siste strofe er at slangen på marken ikke er farlig, den har vi lært oss å konrollere på et vis. Det er verre med den slangen i overført betydning vi hra inne i oss. Den lar seg ikke lure av noen ting, men vil være der for alltid og bite i sjelen vår med giften sin.

Kommentar til diktet

Versene i diktet følger sonettformen med jambisk pentameter og kryssrim. Her har imidlertid hver strofe 8 vers, og det er tre strofer slik at samlet antall vers blir 24.

Diktet står i en sammenheng og leses kanskje ikke helt godt for seg selv. Men her er det for seg selv vi har det, så vi lar det stå til. Vi må bare ha med i betraktningen at Byron tar ut litt distanse til stoffet ved å legge det i en helt annen tid og en helt annen kultur. Her er det hendelser ved Jordans bredder, her er det Belshazzars visjoner, her er det krigere og høvdinger, vannet ved Babel, alt som vi kjenner det fra Bibelhistorien. Det kan altså være Bibelens prediker som her snakker til det jødiske folket, som predikeren også gjør det i en av det gamle testamentets tekster. Tonen er også noe av den samme.

Det lyriske jeg i diktet kan være en gammel konge, eller en gammel stormann. Han har opplevd alt som mennesket strever etter, og sett at det alt sammen har liten verdi. Strofe 2 gir en litt annen versjon av de samme tingene. For når den gamle stormannen ser seg tilbake, er det ingenting av det han hadde hatt som ville gjort at han ville hatt livet sitt om igjen. All glede ble til slutt gjort bitter, og all luksus plaget ham også mens han bar dem.

Diktet er nok ikke helt representativt for Byrons aller største kunst, så jeg må nok finne flere dikt av ham skal jeg virkelig lære ham å kjenne. Den siste strofen er imidlertid den sterkeste. Her bruker Byron bildet av slangen, som er et dyr fra det gamle testamentet, det som forårsaket syndefallet, og et i sammenhengen et passende dyr for det som er ondt og farlig. I diktet blir slangen brukt i både direkte og overført betydning. I den direkte betydningen – som slange – er den ikke så veldig farlig, for man har lært seg hva man skal gjøre med den. Slangen – det onde og farlige – man har innvendig er det imidlertid ingenting å gjøre med, så den vil bite deg hele livet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s