Gamle dikt: En hilsen fra verdens aleneste…

Dagens dikt av den 20 år gamle Eivind Salen, som tjente som soldat og militærpoliti på Evjemoen militærleir i  1994, er så ensomt og trist at det føles ikke helt riktig å uthenge ham. Det er klart det var ensomt og galt for ham, som ville være dikter og stor filosof, å være bortgjemt i militærleir og studere ExPhil i den, blant folk som ikke var det minste interessert i ExPhil. Og vennene hans fra gymnastiden studerte rundt omkring i Norges land, så når han var hjemme på perm, så var det ikke så mange å snakke med da heller. I stedet for å henge ham ut, skulle jeg heller tatt en prat med ham. – Slapp av, skulle jeg sagt. Militæret er bare ett år, om noen måneder er det ferdig. Så er det studier i årevis, før du kan ha det gøy resten av livet. Og kjenner jeg ham rett, som jeg jo vel skulle gjøre, siden jeg tross alt var ham, så ville han nok tålmodig hørt på meg, og tenkt at jeg bare var enda en som ikke forsto ham.

Jorden er en ensom planet

Står og ser ut i evighet

Tiden er brukt opp, før man erfarer

Ser at folk får til det jeg ikke klarer.

Så er det omsider brakt på det reneste

Dette er en hilsen fra verdens aleneste.

ES1994

Reklamer

En tanke om “Gamle dikt: En hilsen fra verdens aleneste…

  1. Ensam poet filosoferar om evigheten
    Ännu finns liv-även som ensam!

    Jorden’ har sällskap av myriader stjärnor, planeter
    Stöttar varann-får till det’ som ingen karar ensam!

    Hemligheten är magnetismen-storleken på planeten
    Fattas den-lever även de ett ensamt liv i utkanten!

    MVH Gladiatan

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s