Avskjed, av Vladimir Majakovskij

Forrige russiske dikt: Зимнный вечер (En vinterkveld), av A. S. Pusjkin.

Det er annen søndag i måneden, og tid for et nytt russisk dikt. Det første var av nasjonalskalden, Alexander Pusjkin, og het En vinterkveld. Det var skrevet i 1825, og var selvfølgelig et romantisk dikt og for russerne også et slags nasjonalromantisk dikt, uten at russerne på noen måte hadde en nasjonalromantikk som kan sammenlignes med den vi hadde i Norge og i Tyskland, for eksempel. 100 år etter at Pusjkin skrev sitt dikt, var forholdene i verden radikalt forandret, og forholdene i Russland enda mye mer enn i resten av verden. Ingen århundrer tidligere hadde ført med seg så mye nytt på godt og forferdelig vondt, som årene mellom 1825 og 1925. Og Russland hadde så klart fått sin del. De var sent ute med industrialiseringen, fryktelig sent ute med politiske reformer, men så hadde de som resten av Europa blitt kastet ut i en verdenskrig, som de kjempet i mot Tyskland i tre år, før riket klappet sammen innvendig i først en slags revolusjon i februar 1917, så et slags statskupp i oktober samme år. Med det siste overtok kommunistene makten, mens krigen mot Tyskland ikke var formelt avsluttet, og Lenin og de røde kommunistene måtte både avslutte denne krigen, og få slått ned de hvite republikanske og tsarvennlige og utenlandskstøttede hærstyrkene som var samlet under det at de ønsket alt annet enn kommunismen. Den russiske borgerkrigen inneholdt grusomheter som får det meste til å blekne, og de enorme dødstallene ble ytterligere forhøyet av sult og hungersnød, delvis som følge av krigen, delvis som følge av feilslåtte avlinger, og delvis som følge av Lenins beinharde kollektivisering som gjorde at mange jordeiere heller brant kornet enn å levere det til det forhatte og ikke helt legitime regimet.

Der den vestlige verden kom ut av første verdenskrig i sjokk og vantro, kom den russiske ut av verdenskrigen, revolusjonene og borgerkrigen i en karakteristisk blanding av kaos og eufori. De som ikke støttet det nye regimet ble effektivt skutt, og var blitt det for lenge siden, mens de som støttet det ennå ikke hadde sett at kaoset og undertrykkelsen og volden skulle bli regelen, og ikke en midlertidig ordning under den såkalte krigskommunismen. Det er noen vanvittige romaner og dikt som kommer ut i mellomkrigstiden, den 20 årige pausen mellom verdenshistoriens to suverent største og grusomste kriger, og en periode der vi får se to av de mest regimene verden har sett, det til Hitler i Tyskland, det til Stalin i Sovjetunionen, og der både Italia og Spania fikk fascistiske regimer, og de vestlige demokratiene ramlet ned i depresjoner, fattigdom, arbeidsledighet og nød. Mange av tidens ledende intellektuelle foretrakk likefrem de totalitære løsningene, med fascisisme eller kommunisme, fremfor demokratiene som ikke viste seg egnet til å få landene gjennom krisen.

I denne situasjonen er det en av de mest kjente, mest populære, mest motsetningsfylte og mest omdiskuterte russiske poetene i det tjuende århundret trer frem. Han heter Vladimir Majakovskij, og var politisk en glødende, varm støtte av det kommunistiske partiet og av kommunismen, han elsket den og elsket også den moderne verden med alle dens omskiftninger og nyvinninger. Der mange av de vestlige modernister mister troen på alt etter sivilisasjonens fall med første verdenskrig, så beholder Majakovskij troen og elsker det nye livet som ser ut til å komme ut av alt som har hendt. Han skriver rett og slett glødende, patriotiske dikt i modernismens tonspråk. Han er dikteren som kan få hvem som helst til å forstå ordet futurist og retningen futurismen, det er en enorm tro på en fremtid som ikke kan komme fort nok. Dette passet helt perfekt til det kommunistiske propagandaapparatet, som også hadde en ny tid å komme med, og heller ikke den kunne komme fort nok.

Hadde jeg vært litt bedre i russisk, kunne jeg tatt et mer spennende dikt enn det jeg velger, men avskjed er også representativt for det Majakovskij og futurismen står for, samtidig som det passer for for Sovjetunionen som det var og ønsket å være i 1925. Det passer dessuten godt i februar, måneden det i følge datidens russiske kalender begynte.

ПРОЩАНЬЕ

В авто,
последний франк разменяв.
— В котором часу на Марсель?—
Париж
бежит,
провожая меня,
во всей
невозможной красе.
Подступай
к глазам,
разлуки жижа,
сердце
мне
сантиментальностью расквась!
Я хотел бы
жить
и умереть в Париже,
если 6 не было
такой земли —
Москва.

Min transkripsjon

Prosjtsjanje

V avto,
poslednij frank razmenjav.
– V kotorom tsjasu na Marselj? –
Parizj
bezjit,
provozjaja menja,
vo vsej
nevozmozjnoj krace.
Podstupaj
k glazam,
razulki zjizja,
serdtse
mnje
santimentaljnostjio raskas!
Ja hotel by
zjit
i umeret v Parizje,
jesli b ne bylo
takoj zemli –
Moskva.

Min oversettelse

Inn i bilen,
siste franc vekslet.
– Når går det til Marseilles? –
Paris
løper,
følgende meg,
med hele
sin umulige skjønnhet.
Stig opp
til øynene,
avskjedens velling,
hjertet
til meg
gjør sentimentalt til blods.
Jeg skulle ønske
å leve
og dø i Paris,
om det det da ikke var
et slikt land –
Moskva.

Min gjendiktning

Avskjed

I bilen
siste franc vekslet.
– Når skal vi til Marseilles? –
Paris
løper
i følge med meg
med sin helt
umulige skjønnhet.
Stig opp
til øynene
avskjedens velling.
Slå hjertet mitt
santimentalt
til blods.
Jeg skulle gjerne
leve
og dø  Paris
om det da ikke fantes
et slikt sted –
Moskva.

Kommentar til oversettelsen

Diktet har tilsynelatende fri form og rytme, så det skulle ikke være noe problem ved først øyekast å oversette det ord for ord. Men det er vanskelig inntil det umulige, selv når det bare er meningen som skal gjengis.

Noe av hensikten med futurismen er at det skal gå fort, man skal ikke trøtte leseren med for mange ord, diktet skal ha den samme susende fremdriften som den pulserende verden selv. Og russisk er et et språk med rike muligheter for å få dette til, da de har mange ord som blir underforstått og kan sløyfes fordi meningen ligger i bøyningene i ordene som er med. Derfor blir starten В авто, bare «inn i bilen», og В котором часу на Марсель betyr ordrett «ved hvilken time til Marseilles». Uten verb går det ikke på norsk, og helst skulle man hatt med et ekstra substantiv også, jeg ser enkelte engelske oversettelser prøver seg med «train», men det er ikke noe tog i originalen.

Подступай er en sammensetning mellom Под «under» og  imperativen ступай «gå!», men med ideen å tre inn på en vei (sjekk glosene), к глазам er «mot øynene» og разлуки (av разлука) betyr «avskjed» eller «atskillelse», mens жижа er en slags «suppe» eller «velling». Jeg tror uten at jeg har prøvd denne tanken mot andre, at ideen er at øynene blir tykke av grøt, fordi tårene sprenger på, og man ikke har så lyst til å være så sentimental. Den neste setningen underbygger dette, men er enda vanskeligere å oversette skikkelig. сердце er «hjerte», mens «мне» er dativ pronomen første person entall, altså dativ av jeg, noe som best på norsk blir oversatt med «til meg», men «hjertet til meg» går ikke an å si, og vi må stokke om på ordrekkefølgen.  сантиментальностью – eller сантиментальностью, som er korrekt skrivemåte –  betyr «sentimentalitet». Kanskje har den ekstra a i stedet for a noe å bety, men jeg vet ikke. I gjendiktningen har jeg oversatt med a, santimentalitet. På norsk gir det kanskje en anelse av «hellig», av santa, fra latin. Расквась betyr «slå til blods». Det er altså hjertet som blir så fylt opp med sentimentalitet, at det begynner å blø. Men det gjør seg klart best når denne «til blods» kommer sist som en overraskelse.

Nøkkelen til de siste linjene ligger i det russiske, flotte ordet бы, som enkelt og greit uttrykker et hypotetisk tilfelle. På norsk kommer akkurat samme meningen frem med «jeg skulle ønske…» eller «hvis jeg hadde vært» eller andre måter å uttrykke hypotetiske ønsker på. Ja, det blir jo satt sammen med fremtid og fortid, «jeg skulle ønske… jeg var…».  De som kan latinske språk vet litt om hvilke kompliserte muligheter som kan uttrykkes når språket bare har apparat for det. Russerne nøyer seg med бы, eller bare б noen ganger også. земли betyr jord, og jeg legger til «som», selv om noe slikt ord ikke finnes i originalen.

Gloser

разменяв -> разменять veksle

провожая -> провоздить провожать 1. følge, ledsage; geleide 2. sende; ta avskjed med; holde avskjedsfest for

красе -> краса 1.  skjønnhet (poetisk eller gammelt, det vanlige ordet er красота) 2. (прелести) ynder pl
3. (укашение) pryd

ступай -> ступать 1. ступить (ta et skritt; sette foten, tre) 2. (идти) gå, tre ~ легко gå med lette skritt 3. imperativ ступай gå!

разлуки -> разлука 1. atskillelse 2. avskjed

жижа 1. velling, suppe  2. det tynne (i suppa)

Расквась (imperativ) -> расквасить slå til blods

Kommentar til diktet

Det er et enkelt lite dikt, som fortsatt har mye artig med seg. En liten ting er jo at Majakovskij skriver diktet i Paris, en by han likte godt og som mange russere har likt godt, og som han nok må ha hatt blandede følelser til, den gangen. Det var jo i Paris den virkelig store kunsten utspilte seg, det var der inspirasjonen kom fra, der hadde de en modernisme russerne tok til seg, kopierte og videreutviklet. Og Majakovskij måtte skrive for publikum i begge byer. Han ville få trøbbel om han rakket ned på hjemlandet sitt, og liksom begynte å mene at Paris skulle være bedre enn Moskva, Frankrike bedre enn Russland, i Russland var det jo kommunisme. Det var der fremskrittet var. Majakovskij finner en elegant løsning på dette problemet, kan man si.

Jeg skrev i kommentaren til oversettelsen at diktet tilsynelatende hadde fri form og rymte. Det har den karakteristiske trappeformasjonen Majakovskij ofte bruker, det er friheten i full utfoldelse, alt er tillatt, men ser man nærmere, så ser man at trappene egentlig gjemmer 8 helt vanlige verselinjer. Hver setning hører til en linje. Ser man nøye etter, ser man at verselinjene til og med har tradisjonelle rim i mønsteret a-b-a-b-c-d-c-d, første og tredje rimer, andre og fjerde, femte og syvende, sjette og åttende. Men slik verselinjene er kamfulert i trappeform, er rimene kamuflert med at Majakovskij slenger på en liten ekstra stavelse til slutt. Det er helt gjennomført, som det ofte er i diktene til Majakovskij. Jeg skulle like å være til stede og høre han lese opp diktene sine en gang!

Jeg nevnte dette med fart, og det er ikke bare språket som går raskt i diktet. Man setter seg rett inn i bilen, det går tog til Marseilles, og så er det selveste Paris selv som ser ut til å være med på ferden «Prozvenjaet menja», «følgende meg», direkte oversatt. Både farten, bevegelsen og teknologien er typisk for futurismen.

I sammenligningen mellom Paris og Moskva velger Majakovskij helt klart Moskva. Men han bruker noen små triks for å understreke det ytterligere også. For eksempel er diktet delt i to, i første del så er det bare ytre observasjoner dikteren gjør, når han nærmmer seg hjemlandet er det indre følelser. Språket blir også mer konkret, nesten dagligdags. Rimordene er nok heller ikke tilfeldig valgt, selvsagt er de ikke det, Frankrikes hovedstad «Paris» rimer på «Velling», et ikke særlig poetisk og flott ord, mens Moskva har fått «Raskvas», «til blods». Frankrike har med velling å gjøre, Moskva med blod. Paris må også finne seg i å være et hannkjønnsord, som det også er, mens Moskva er hunnkjønn (ende på -a), og kan derfor stå sammen med Zemlja – jord. Det gir ideer om moderlandet og moder jord, altså noe langt større enn en skarve by.

Disse avslutningslinjene kan enhver russer utenatt den dag i dag, og man kan si det for spøk og for alvor.

Neste russiske dikt: Бабий Яр (Бабий Яр), av J. A. Jevtusjenko

Neste dikt av Majakovskij: Для веселия планета наша (For vår lykkelige planet) (presentert sammen med До свиданья, друг мой, до свиданья (på gjensyn, vennen min, på gjensyn) av S. Esenin)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s