Om hundrede år er alting glemt, av Knut Hamsun

Knut Hamsun er og skal være kjent som romanforfatter. Han er en mester i prosa, og han er også en mester i å skrive poetisk prosa, om et slikt uttrykk kan brukes, i naturskildringer og egentlig i hver linje han skriver. Jeg blir øyeblikkelig revet med når jeg skal skrive noe om Hamsun. Han er min norske favorittforfatter, og det er ingen i nærheten.

Eller hva skal man si til setninger som:

Det begynder å fryse på mens jeg vandrer hjemover igjen til min tømmerkoie, frosten kraver snart alle moer og myrer og gjør det let å gå. Jeg driver sagte og likegyldig frem med hænderne i lommen. Det haster ikke med mig, det er det samme hvor jeg er. (En vandrer spiller på sordin)

Det er intet som å bli alene igjen og gå og være inadvendt og fredelig i skogene. Koke kaffe og stappe pipen og tænke ganske småt og langsomt derved. Så, nu fylder jeg kjedlen med sne, tænker jeg, og nu maler jeg disse kaffekorn med en sten; senere har jeg å banke godt min sovepose i sneen og få den hvit igjen i ulden. Det er ikke litteratur og store romaner og offentlig mening i dette, hvad så? (Den siste glæde)

Jeg har en liten urørt sum av ømhet i mig, nu kan jeg bruke den op! (Rosa)

Og her vil den oppmerksomme leser se at jeg har bare valgt en liten del av de minst kjente sitatene fra de mindre kjente verkene. De kjente sitatene kjenner man selv og finner man andre steder. Romaner som Pan og Markens grøde er fulle av poesi, Sult og Mysterier likeså, men av en type, og verkene jeg har sitert fra er også en rik kilde til noen av de beste setningene noen norsk forfatter har skrevt. Det er i romanene Knut Hamsun har sin storhet.

Men han skrev også teaterstykker, de er forglemmelige, og han skrev noen få dikt, som heller ikke er gode. Jeg vil likevel hente frem ett av dem og presentere det i dag, siden det har en kjent setning i seg, men det ikke er så mange som vet hvor den kommer fra.

Diktsamlingen Hamsun gav ut heter Det vilde kor, og den kom ut i 1904, Knut Hamsun hadde da debutert med noen fantastiske romaner, nevnte Sult, Mysterier og Pan, i en periode på fem år fra 1890 til 1894. Men han hadde også utgitt noen forglemmelige romaner, Ny jord og Redaktør Lynge, og siden 1994 hadde han forvillet seg inn i sjangre han ikke hadde anlegg for, slik som noveller og dramatikk, reiseskildringer og forskjellig. Alright, det er kanskje litt drøyt å påstå han ikke hadde anlegg for noveller og reiseskildringer, han får også der brukt den eventyrlige evnen han har til å skrive vakre og levende setninger i prosa, det er en nytelse å lese ham samme hva han skriver, men verken novellene eller reiseskildringene har blitt de klassikerne romanene hans har blitt. Og de fortjener heller ikke det.

Det er en stund siden jeg leste biografiene og brevene til Hamsun (også brevene er forresten en oppsvisning i herlig språk!), så bedre informerte lesere får korrigere meg om jeg tar feil, men Hamsun var i 1904 nede i en av sine svakeste perioder litterært sett. Det er forresten merkelig hvor få norske forfattere som greide århundreskiftet. Man skal være godt informert for å ramse opp norske forfattere som skrev godt på begge sider av 1900-tallet. Hamsun hadde også problemer med overgang, etter å ha kommet ung og sint og fanget tidsånden på 1890-tallet og vist vei med en helt ny, litterær retning. Jeg ser ingen norsk forfatter som greide å følge ham. Etter Pan hadde han til og med problemer med å følge seg selv. Og på denne bakgrunn, er det han i 1904 gir ut diktsamlingen Det vilde kor.

Tittelen på samlingen passer godt inn i periodebenevnelsen Nyromantikken, «Det vilde kor» er koret av alle stemmer i naturen og i livet. Det kunne om det fungterte vært en kåt hyllest til livet og naturen og mysteriet med alt, men de tørre, versebundne diktene er bare ytterst sjelden det. Litt lystig kåtskap finner man riktignok i diktet «Alle borte», med friske «Å Gud hvor det var deilig» som snerten avslutning på de to strofene, Men stor kunst kan ingen kalle dette.

Stor kunst kan heller ingen kalle dagens dikt, «Om hundre år er allting glemt», eller «Om hundrede aar er alting glemt», det kan skrives på forskjellige måter, alt etter hvordan man velger å modernisere. Det er 4 strofer på 6 linjer med rimmønsteret a-b-a-b-c-c, der de to siste verselinjene er rim på «glemt», og hver strofe avsluttes med tittellinjen «Om hundrede år er alting glemt». Selv på begynnelsen av 1900-tallet kan dette neppe kalles noen stor og ny tanke, at alt dør bort og blir glemt har vært livsbetingelsen så lenge vi har levd her på jorden, og vi har erkjent det siden vi lærte å tenke. Hamsun får imidlertid konsentrert visdommen i en enkel og sitatvennlig setning på 6 ord, og denne formuleringen har jo også klart å bli husket.

Diktet er også smått episk, med en jeg-forteller som har en liten historie, og en liten innsikt. Diktet har også et kanskje litt vel åpenlyst og enkelt budskap, etter min smak, og etter Hamsuns temperament, kan man kanskje også si. Det er den stakkars jeg-personen, som i de tre første strofene opplever forskjellige lidelser og små gleder, men de er alle så betydningsløse, for om hundre år er alt glemt uansett. For lidelsen gir det lindring, for gleden gir det en tomhet. Så kommer en strofe med det som i dag ville bli kalt selvironi, om han nå vil bestemme seg for å skrive en roman «hver kommende jul» og bli feiret for den. Da er det verken trøst eller lindring at alt vil bli glemt, det er tvert i mot riktig skremmende. Men diktet er skrevet munter som en pop-sang, så ingen vil være redde og alle vil være trygge også etter å ha lest dette diktet.

OM HUNDREDE ÅR ER ALTING GLEMT

Jeg driver i aften og tænker og strider,
jeg synes jeg er som en kantret båt,
og alt hvad jeg jamrer og alt hvad jeg lider
det ender vel gjerne med gråt.
Men hvi skal jeg være så hårdt beklemt?
Om hundrede år er alting glemt.

Da hopper jeg heller og synger en vise
og holder mit liv for en skjøn roman.
Jeg æter ved Gud som en fuldvoksen rise
og drikker som bare fan.
Men hvi skal jeg fare med al den skjæmt?
Om hundrede år er alting glemt.

Så stanser jeg virkelig heller striden
og ganger til sjøs med min pinte sjæl.
Der finder nok verden mig engang siden
så bitterlig druknet ihjæl.
Men hvi skal jeg ende så altfor slemt?
Om hundrede år er alting glemt.

Å nei, det er bedre at rusle og leve
og skrive en bok til hver kommende jul
og stige tilslut til en versets greve
og dø som en romanens mogul.
Da er det nu dette som gjør mig forstemt:
Om hundrede år er alting glemt.

Det vilde kor (1904)

Advertisements

10 thoughts on “Om hundrede år er alting glemt, av Knut Hamsun

  1. Tilbaketråkk: Hamsunsenteret: Om hundre år er huset glemt? « Øysteins Blogg

  2. Tilbaketråkk: En morsom glipp « Norske forhold

  3. Det finnes ikke større kunst enn dette diktet, og Hamsun vil bli husket forbi noe annet en nordmann har skrevet etter Ibsen før 2000. Det finnes heldigvis mye annen kunst også, men dette tangerer toppene. Hamsun var et ubestridelig forfattergeni, og alle angrep på dette er bortkastet energi. Han var selvfølgelig politisk idiot.

  4. Tilbaketråkk: Om hundrede år er allting glemt | The Tower Experience

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s