Sonett 5, av William Shakespeare

Forrige: Sonnet 4 (Unthrifty loveliness, why dost thou spend)

Vi er i dag kommet frem til sonett numer 5 av William Shakespeare. Den er også krevende å komme inn i, men vakker når man først tar seg bryet med å gjøre det.  Den skal leses i sammenheng med den neste, som her på bloggen kommer neste lørdag, men som selvfølgelig kan finnes mange andre steder på nettet og aller best her.  Andre kilder jeg bruker mye er den samlede utgaven av Shakespeares verker, fra Norton forlag, og en samling med russiske kommentarer og oversettelser.

Siden jeg begynte arbeidet med sonettene har jeg også skaffet meg Oxfords Complete Sonnets and Poems av Shakespeare, og Cambridiges store Critical companion til Shakespeare. Om det enda er problemer med tolkningen og lesningen bruker jeg internett, først og fremst bøker funnet på Google Books.

Sonnet 5

Those hours, that with gentle work did frame
The lovely gaze where every eye doth dwell,
Will play the tyrants to the very same
And that unfair which fairly doth excel;
For never-resting time leads summer on
To hideous winter, and confounds him there;
Sap checked with frost, and lusty leaves quite gone,
Beauty o’er-snowed and bareness every where:
Then were not summer’s distillation left,
A liquid prisoner pent in walls of glass,
Beauty’s effect with beauty were bereft,
Nor it, nor no remembrance what it was:
But flowers distill’d, though they with winter meet,
Leese but their show; their substance still lives sweet.

Min oversettelse til norsk

De timer som så kjærlig fikk laget
Det deilige syn hvor på alle øyne hviler
Vil spille rollen som tyranner mot det samme
Og gjøre uskjønt det som utmerker seg i skjønnhet.
For de aldri hvilende timer leder sommeren hen
Til den grufulle vinter, og paralyserer den der.
Sevje hindret av frost, og yppig løv ganske borte
Skjønnheten er snødd ned, og det er bart overalt
Hvis det da ikke var noe destilert sommer igjen
Som en fengslet væske holdt  i vegger av glass
Ville skjønnhetens virkning med skjønheten selv være røvet
Og verken den, eller minnet om hva den var.
Men de destilerte blomster, selv i møte med vinteren
La bare snøen gå, og essensen lever fremdeles godt.

Kommentar til oversettelsen

Those hours (De timer, eller tiden)  er subjekt i de fire første verselinjene. Det er tiden som har «laget», eller «rammet inn» (frame) det deilige syn – som altså helt konkret er den skjønne ungdommen Shakespeare skriver til. Det er alle hans forfedre som har gjort ham. Unfair er her et verb, og betyr å gjøre stygg, eller helt presis å gjøre noe fint til ikke å være fint lenger. Tiden er også her den skyldige. Så timene vil oppføre seg som hensynsløse tyranner, og gjøre stygt det som utmerker seg (excel) i skjønnhet.Det engelske ordet fairly kan også stå som adverb, det utmerker seg da skjønt, Lydene i fair og fairly er lette, og gir assosisasjoner til rosenes blade, mens det tilsvarende norske jeg har brukt, «skjønn», er hardt med ‘ø’ og dobbelkonsonant. Det skjønne i ungdommen vil være skjønnest mens han er ung, og det er kun da det vil komme til sin rett, men det vil også ligge i ham når han med tiden blir gammel.

Hidious er «gyselig, grufull, heslig», confound betyr «å gjøre målløs (av forvirring)». , men det handler om at vinteren overtar for sommeren, og ødelegger det som var i den. At sevjen (sap) er checked with frost betyr at det er frosten som «tar seg av» sevjen, som man krysser av «checked» på et skjema der noe er kontrollert. Det er også check som man sjakker en konge i sjakk, man holder noe i sjakk. Det vil si at man hindrer det i å bevege seg. I overført betydning er vinteren alderen og døden, som tar knekken på den skjønne sommer, og den skjønne ungdom.

Summers destilation blir ikke så godt oversatt med «sommerens destilasjon», vi snakker vel i Norge om konsentrert væske enn om destilert væske, uten at jeg skal si jeg er noen kjemiker. Det er ideen om den destilerte væske som blir til parfyme, for eksempel fra en rose. Det er denne væsken som er igjen av sommeren, og den er holdt fanget i vegger av glass – som er snøen og vinteren. Og om det ikke fantes noe igjen av denne destilerte væsken, så ville skjønnheten være borte som også minnet om den snart vil være det. I overført betydning betyr det hvordan det vil gå om ungdommen ikke får etterkommere. Det er ingen som husker skjønnheten i slekter som har dødd ut. Den tredje kvartetten stopper ganske brått hos meg, men det gjør den også i originalen. «Verken den eller minnet om den ville være», er setningen skrevet ut.

«Destilerte blomster» gir igjen denne ideen til parfymen fra en rose. «Lease but the snow«, er egentlig «release«, eller noen skriver også lose, uansett betyr det at snøen skal løse på fangenskapet den holder den destilerte væsken i. Når det skjer, vil substansen, eller essensen av skjønnheten – og ungdommen – fortsatt leve.

Kommentar til sonetten

Sonetten er vakrere enn jeg greier å få det frem i oversettelsen. Jeg har skrevet litt om det i kommentaren til oversettelsen, men å lese det her blir tungvint, mens det i sonetten flyter lett og greit. Det vil si, forståelsen av den er krevende, men når den er oppnådd, faller det alt lett som roseblader på plass.

Første kvartett er generell. Her er det tiden som alltid vil gjøre det skjønne uskjønt, et tema som går igjen i svært mange av sonettene. Tiden er den fryktelige kraften som ødelegger alt som er vakkert. Det er en formidabel motstander. Men det er også den samme tiden som skaper skjønnheten, alt som eksisterer er formet av tiden.

I andre kvartett er det årstidene som beskrives. Her bringer tiden kloden fra sommer til vinter, fra skjønnhet og liv til ødemark og død. Alt det som utgjorde sommeren blir ødelagt av vinteren, frosten holder det hele i sjakk, ingenting får prøve seg. Skjønnheten er oversnødd, og det er barhet overalt, som det kan oversettes i åttende linje. Dette er eksempel på det som ble introdusert i første kvartett. Tiden er både skaperen og ødeleggeren av skjønnhet.

Tredje kvartett introduserer at om det ikke midt oppi all kulden og intetheten var et lite konsentrat av sommeren igjen, så ville vinteren være fullstendig og for alltid. Det er en væske holdt i et fengsel av glass. Da kan den ikke slippe ut, som det som får blomster til å gro heller ikke kan fungere i frost. Slik er både skjønnheten og virkningen av den stjålet og holdt i fangenskap av vinteren. Rosen kan verken lage sine blader eller produsere nye, for eksempel. Skjønnhetne ville være borte, og det samme ville minnet om den.

Så kommer konklusjonen, med at det som utgjør essensen i blomstene holder seg i live også i møte med vinteren. Så snart snøen går, vil det blomstre akkurat som før, og skjønnheten vil vise seg på ny.

Merk for øvrig i denne sonetten hvor mange ustemte lyder sonetten er fylt av, det er mye ‘s’ og ‘t’, det er som om den er laget for å bli hvisket. Og det passer godt til det myke, lette stoffet som en rose består av. Det er så lett at man ødelegger det, ved å berøre det. Og konklusjonen kan ikke leses langsomt nok, med s-er og e-er og i-er, med minnet om med vinteren «meet», så vil den harde (også i ordet – «winter») vinteren lease but their snow, og en vanskelig gramatikalsk referanse, men en nydelig lydlig : their substanse still lives sweet!

Blomst

Neste: Sonnet 6 (Then let not winter’s ragged hand deface)

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s