Sonett 4, av William Shakespeare

Forrige: Sonnet 3 (Look in thy glass and tell the face thou viewest)

Den fjerde sonetten til Shakespeare er vanskelig å oversette selv til Shakespeare å være. Det handler om at naturen gir skjønnheten som en gave, det er en arv som går fra generasjon til generasjon. Så lenge den som får gaven leverer den videre er naturen generøs. Men det er ikke meningen at noen skal beholde gaven de har fått for alltid. Naturen gir ingenting, den låner bort. Man får bare ha sin skjønnhet en kort periode, og må selv sørge for å la den gå videre.

Det er derfor gjerrig gjort av ungdommen å bare bruke skjønnheten på seg selv. Han må også glede andre med den gjennom å få etterkommere.

Sonnet 4

Unthrifty loveliness, why dost thou spend
Upon thy self thy beauty’s legacy?
Nature’s bequest gives nothing, but doth lend,
And being frank she lends to those are free:
Then, beauteous niggard, why dost thou abuse
The bounteous largess given thee to give?
Profitless usurer, why dost thou use
So great a sum of sums, yet canst not live?
For having traffic with thy self alone,
Thou of thy self thy sweet self dost deceive:
Then how when nature calls thee to be gone,
What acceptable audit canst thou leave?
Thy unused beauty must be tombed with thee,
Which, used, lives th’ executor to be.

Min oversettelse

Ødsle elskelighet, hvorfor bruker du
bare på deg selv din skjønnhets arv?
Naturens testament gir ingenting bort, men låner ut
Og er generøs, hun låner til til dem som er fri
Så, vakre knark, hvorfor misbruker du
Den rause gave, gitt deg for å gi?
Profittløse utbytter, hvorfor bruker du
Så stor en sum av summer, og kan likevel ikke leve?
Du holder bare på med deg selv.
Og gjør deg (med det) ditt skjønne selv, bedrag
Så hva når naturen kaller deg bort
Hvilken gyldig rettelse kan du la være tilbake
Din ubrukte skjønnhet må bli gravlagt med deg
Som, brukt, lever for å være eksekutøren av den.

Kommentar til oversettelsen

Untrifty betyr den som ikke sparer, altså som ødsler (thrifty betyr «sparsommelig»). Å oversette loveliness med elskelighet er kanskje litt anstrengt, men hva ellers? Frank betyr også på engelsk «fri og frank», ikke i tjeneste eller slaveri, men det kan også bety «generøs», «frimodig», som de fleste kommentarer jeg har sett mener det skal være her.  Både legacy og bequest kan oversettes med «testamentarisk gave», eller kanskje også legat. Med being frank referes det tilbake til naturen, og det betyr noe sånt som at naturen er generøs, ærlig, liberal og til og med fri, den har ikke noe å skjule. Hele setningen er at naturen låner ut, med en opplagt forventing om å få noe igjen for det. Den låner til noen som er like fri og åpenhjertige som den selv, og som også vil gi rikelig tilbake for det.

Derfor kommer spørsmålet om hvorfor han misbruker denne gaven som naturen har gitt, og lar være å levere noe tilbake (altså, lar være å få etterkommere). Han blir derfor en utbytter som ikke tjener penger, han tjener verken penger selv, eller andre, og han bruker all summen som er samlet opp i ham (alle mennesker som til slutt har blitt til ham), til ingenting. Bare til seg selv. Derfor kan han heller ikke leve videre. Og med det gjør han både seg selv og skjønnheten sin bedrag, de forventer at han skal levere den videre, han gjør ikke det. Når han da en gang dør, vil ingen acceptable audit være igjen. Audit blir oversatt til «ettersyn», «rettelse» og «revisjon» og slikt noe, og det kan være litt uklart hvilken konkret mening Shakespeare har lagt til akkurat dette ordet. Det er i alle fall etterkommeren det er snakk om, det er han som vil være «rettelsen», eller opprettelsen av feilen ved at denne skjønnheten ble tatt bort.

Siste to setninger er fine, men henger vanskelig sammen, særlig på norsk. At den ubrukte skjønnheten må bli gravlagt med den som har den, skulle være klart nok. Den siste setningens «som» viser tilbake på skjønnheten, som altså nå blir brukt, og lever for å være eksekutøren av den skjønnheten som var ubrukt.

Kommentar til sonetten

I likhet med de tre første er dette en sonnet som vil ha den skjønne ungdommen til å få etterkommere, slik at skjønnheten kan leve videre. Argumentene blir denne gangen tatt fra kapitalens verden, med metaforer som «utbytter», «låner», «testamente», «legat» og flere andre uttrykk. Ord som sløse, ødsle, generøs, raus og knark passer også til pengeverdenen. Det er også forgjengeligheten og det evige som blir satt opp mot hverandre. Og det er en lengsel om at en så skjønn ungdom, skulle leve evig. Det er denne lengselen bare ungdommen selv kan oppfylle, og det blir satt frem som meget egoistisk av ham, å ikke oppfylle den.

Skjønnheten er en gave. Men når slik en flott gave er gitt, forventes det at den som har fått den, også skal gi noe tilbake.

Neste: Sonnet 5 (Those hours, that with gentle work did frame)

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s