Sonett 2, av William Shakespeare

Forrige: Sonnet 1 (From fairest creatures we desire increase)

Selv er jeg også blitt 40 år nå, og min kone er nettopp blitt gravid for første gang. Da passer det godt å se over de tidlige sonettene til Shakespeare en gang til, der han ønsker at hans skjønne elskede skal lage et barn, slik at skjønnheten går videre til nye generasjoner. Det er en vakker tanke om det vakreste livet gir, og passer til stemningen jeg er i nå. Tenk at da jeg begynte på disse sonettene her på bloggen, så var jeg 35, og hadde ikke engang truffet min kone. Nå er jeg 40, akkurat den alderen Shakespeare i denne sonett nummer 2 mener er for sent, da er skjønnheten forsvunnet. I det kan jeg ikke være enig. Men i det at et vakkert menneske som min kone må få et barn som ligner på henne, det slutter jeg helt opp om. Så fremover vil jeg jobbe litt ekstra med de 17 første sonettene, og forsøke å komme med en gjendiktning til dem.

*

Vi er kommet til sonett nummer to av William Shakespeare. Jeg kan her si litt om stavemåten. Det heter «Sonnet» på engelsk, «Sonett»  på norsk, og kommer av det italienske «Sonetto», som betyr liten sang. Jeg velger å ha det skrevet på engelsk form i overskriften før selve sonetten, som er på engelsk, og på norsk i overskriften til bloggposten.

Her i den andre sonetten bekymrer den elskende poeten seg for at den elskede ungdom en gang skal bli gammel og miste skjønnheten sin. Dette er et tema som vil gå igjen i mange av sonettene i samlingen.

Sonnet 2

When forty winters shall besiege thy brow,
And dig deep trenches in thy beauty’s field,
Thy youth’s proud livery so gazed on now,
Will be a totter’d weed of small worth held:
Then being asked, where all thy beauty lies,
Where all the treasure of thy lusty days;
To say, within thine own deep sunken eyes,
Were an all-eating shame, and thriftless praise.
How much more praise deserv’d thy beauty’s use,
If thou couldst answer ‘This fair child of mine
Shall sum my count, and make my old excuse,’
Proving his beauty by succession thine!
This were to be new made when thou art old,
And see thy blood warm when thou feel’st it cold.

Min oversettelse

Når 40 vintre skal beleire ditt bryn
Og grave dype furer i din skjønnhets mark
Din ungdoms stolte uniform som nå er så beundret
Vil bli et fillete plagg holdt av liten verdi
Om du da blir spurt hvor all din skjønnhet er
Hvor er skatten fra dine lystige dager
Å da si, innenfor dine dype innsunkne øyne
Ville være en altoppslukende skam og fruktesløs pris
Hvor mye større pris fortjener bruken av din skjønnhet
Hvis du kunne svare: «Dette skjønne barnet mitt
Skal summere opp mitt regnskap og unnskylde min alderdom.
Bevise hans skjønnhet overtar din
Dette var for å gjøre nytt når du er gammel
Og se ditt blod varmt når du føler det kaldt.

Min gjendiktning

Når 40 vintre beleirer ditt bryn
Graver grøfter dypt i din skjønnhets sti
Ung og stolt din drakt, som nå er et syn
Blir et lurvet plagg holdt av null verdi
Du blir så spurt hvor er skjønnheten nå
Hvor er den skatt fra de dager som var
Å si innenfor innsunkne øyne som så
Vil være en skam og ubrukelig svar
Da gir din skjønnhets bruk nok større pris
Om du sa: «Denne søte ungen min
Er regnskap for hva med alderen gis.
Med det at hans skjønnhet følger fra din
For å være på ny når du har vært alt
Og se ditt blod varmt når du føler det kaldt.

ES2014

Kommentar til oversettelsen

Trench er «grøft» eller «skyttergrav», slik det er oversatt på nettets FreeDictonary. Siden betydningen er at dette skal skje i ansiktet, mener jeg det går å oversette med furer, siden vi oftere bruker dette ordet til å betegne rynker på norsk. I gjendiktningen oversetter jeg med grøfter, for bokstavrimets skyld. Livery er uniformene tjenerne brukte i adelsmannens hus. Totter er fillete, weed er plagg. Det er altså en sammenligning om hvordan det vil gå med ungdommens ansikt når det eldes det dreier seg om.

Lusty er «livlig, sterk, robust, vital», eller «lystig»som jeg har oversatt det med. Skatten fra disse dagene er skjønnheten han hadde mens han var ung. Thriftless er «bortkastet, ubrukelig», og slike ord. Meningen i linje 5 til 8 er at om noen spør den unge skjønnheten når han er gammel og har mistet skjønnheten, hvor er det skjønnheten er blitt av? Å da si at den ligger gjemt innenfor den samme kroppen du nå ser foran deg, den med de innsunkne øynene og alle rynkene, det ville være en fullstendig skam. Det ville også gjøre prisen (eller rosen) av skjønnheten han en gang hadde bortkastet, fordi han ikke har den lenger.

Succession er egentlig arverekkefølge, eller en rekkefølge av lignende type. Meningen i linje 9 til 12 er at om den skjønne ungdom på spørsmålet hvor skjønnheten hans er, kunne svare at dette skjønne barnet fullfører regnskapet mitt. Det vil unnskylde alderdommen, som har tatt skjønnheten bort, for da vil skjønnheten være gitt bort til den neste i rekkefølgen.

Konklusjonen er at om den skjønne hadde et barn, så ville det være som om han var født på ny, for da ville barnet hatt den samme skjønnheten som han hadde hatt. Det varme blodet tilhører ungdommen, det gamle alderdommen.

Kommentar til sonetten

Sonetten stiller spørsmålet hva når ungdommen blir gammel, hva er da igjen av skjønnheten? Selv den vakreste ungdom vil engang få furete ansikt og innsunkne øyne, all skjønnhet vil forsvinne. Det er ikke nok å da kunne si at den da en gang har vært, den må leve videre. Og den eneste måten å få til det, er gjennom å få en etterkommer.

Vi ser Shakespeare bruker vinter til å betegne alderdommen i verselinje 1. Det gir assosiasjoner til kulde og død, men også til fargen på hår og skjegg. Deretter bruker han klær som sammenligning både til ungdommen (proud livery) og alderdommen (totter’d weed), særlig den siste sammenligningen er sterk med sin «small worth held«.

«Then being asked» gjør spørsmålet til noe allment, det er ikke noe bare poeten kommer med, det er også noe som vil komme. Den skjønne må være forberedt. Shakespeare bruker «within thine own deep sunken eyes» på lignende måte som vinteren i linje 1, men her er det enda mer fysisk. Det er en fornærmelse å si om skjønnheten at den ligger inni noe så heslig som dette, «an all-eating shame, and thriftless praise.» Det er sterke ord som gir uttrykk for poetens egne sterke følelser i dette, og som også skal få ungdommen fra tanken på å bruke dette som fremtidig svar. Det forbereder det endelige svar som nå vil komme.

Tredje kvartett stiller det retoriske spørsmålet hvor mye større hyllest skulle bruken av skjønnheten fortjene, om han kunne svare skjønnheten lever videre i mitt vakre barn. Om den skjønne ungdom kunne svare at han gjennom barnet gjør opp gjelden han har fått fra naturen, barnet er unnskyldningen for alderdommen som har tatt fra ham skjønnheten hans, når det lever videre i barnet er unnskyldningen fullverdig. Dette står i kontrast til de gamle, innsunkne øyne i linjene ovenfor.

Så konkluderer sonetten med en av Shakespeares mange, mange kraftfulle kupletter, «This were to be new made when thou art old,/ And see thy blood warm when thou feel’st it cold.» Dette vil være en gjenskapelse av den skjønne selv, henvendt direkte til ham, med påminnelsen at det vil holde blodet hans varmnt når det en gang blir kaldt. Blodet som flyter gjennom barnet, vil være hans eget, han vil leve videre gjennom barnet. Det er ytterligere kraft over advarselen når det kommer fra en mann som selv er gammel. «Cold» referer også tilbake til vinteren, og man frosser i kroppen når dette er avslutningsordet.

Neste: Sonnet 3 (Look in thy glass and tell the face thou viewest)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s