Til deg du hei, fra Haugtussa av Arne Garborg

Det er midt i januar og midt i vinteren, jeg er i Bergen og langt fra Jæren, men jeg vil likevel bruke denne søndagen til å presentere åpningsdiktet i diktsyklusen til Arne Garborg (1851-1924), Haugtussa.

Garborg gav ut denne samlingen dikt i 1895, og er kanskje det siste virkelig store verket Garborg gir ut. Han går etterpå inn i en slags religiøs krise, eller kanskje vi skal kalle det religiøs søken, som resulterer i verk som Den burtkomne faderen, Jesus Messias og Heimkomen son, verk som på ingen måte står seg mot hans tidlige romaner. I 1895 er den norske litteraturen også godt inne i en nyromantisk periode, eller tidlig modernistisk periode, alt etter hvordan man ser det. Haugtussa passer etter min mening best i det førstnevnte, her er hyllest til naturen og tro på åndelige makter og skjulte krefter, litt mørkere enn den første romantikken, riktignok, men allikevel full av naturskildringer jordnære jærbuer den dag i dag kan trykke til sitt brust.

Dikt som dette skal ikke analyseres for nøye, de skal bare nytes. Og det vi nyter er jambiske rytmer med 8 – 4 – 8 – 4 stavelser, trykksterke enderim i mønster a-b-a-b og stort mer er ikke å si om det. Forsøk bare å nynne på rytmene i diktet, og hør hvor liksom seierrik den er, selv uten ord. Første strofe kan vi som kommer fra Jæren så godt som utenatt, vi har sett det så mange ganger, og tenkt det så mange ganger når vi har gått i det jærske terreng med hei og myr, og fjell på den ene siden, og jærstrendene med havet på den andre. Fra alle små høydedrag er utsikten enorm, og vi får liksom lyst til å hilse dette landskapet akkurat som Garborg hilser det.

Flere av strofene i diktet er nookså mørke, med «skugge-netter», «gru i rædde barm» og «striden tung og sein». Strofene kan deles inn i tre deler (markert med stjerne), der midtdelen er spesielt mørk. Det er jo egentlig Veslemøy, eller Haugtussa, som kommer med disse betraktningene, og hun hadde jo sitt å stri med, som man vil se gjennom de resterende 70 diktene i syklusen. Men for Jærbuer flest er det første strofe og de to siste som mest gjelder, og som ligger lengst fremme i bevistheten. Og nå i mørkeste januar er det spesielt flott med den siste, med lerkesongen som lover vår. Den vil me tru på, for å si det på dialekt.

Til deg, du hei…

Til deg, du Hei og bleike Myr
med Bukkeblad,
der Hegre stig og Heilo flyr,
eg gjev mitt Kvad.

Til deg, du visne Lyng um Haug,
der Draumar sviv,
eg gjev min Song um Dimd og Draug
og dulde Liv.

Eg kjenner deg, du Trollheim graa,
du Skugge Natt!
Eg rømde rædd; men stundom maa
eg sjaa deg att.

Eg kjenner deg, du Havsens Marm
med Galdre-Song;
du gauv meg Gru i rædde Barm
so mang ein Gong.

Eg kjenner Striden tung og sein
mot Trolldoms Vald.
Gud hjelpe oss for brotne Bein
og Mannefall!

*

Eg kjener deg — eg kjenner deg,
som ikkje vann! —
Eg saag din Strid, eg veit din Veg
i Skugge-Land.

Eg røynde sjølv den Striden stygg
i mange Aar,
med ville Mod, med bøygde Rygg,
med svære Saar.

Du um meg sviv, du hjaa meg sit,
du arme Aand!
I meg du enno riv og slit
i dine Baand.

Eg veit det vel: dei sterke Troll,
den Vilje rik;
ein Baat i Foss, eit Kvad i Moll,
sløkkt i eit Skrik. —

*

Men Lerka stig fraa gløymde Grav
med Sigers Ljod;
og Vinden stryker inn av Hav
so frisk og god.

Og um me kjenner Graat og Gru
og Saknad saar,
so maa me Lerkesongen tru,
som lovar Vaar.

frå Haugtussa (1895)

Et vakkert punkt på Jæren

Advertisements

One thought on “Til deg du hei, fra Haugtussa av Arne Garborg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s