Min far døde 6. oktober, 2008. Nå som jeg sitter og skriver dette, er det februar 2019, minnet om far er under kontroll, og jeg tilbakeposter dette mest berømte fedreminne i norsk poesihistorie til selveste 17. mai, 2015. Det passer godt med datoen, for dette diktet har mye god nasjonalromantikk i seg, selv om det er et bomskudd til å redusere det til å være et uttrykk for en stilretning. Dette er et dikt Vinje skrev til minne om faren, som for Vinje var et veldig levende og godt menneske, slett ikke noe uttrykk for nasjonalromantikk eller bonderomantikk. Her er heller ingen idyllisering av det gamle bondesamfunnet, der livet kan være ganske hardt, og der man ganske sikkert ikke vil ha så veldig mye igjen for sitt strev, men der man har verdier og holdninger, langt mer verd enn all verdens penger og materielle goder. Det er disse verdiene Vinje legger vekt på i diktet.
Jeg tror også her i innledningen jeg vil ha med at Vinje produserer diktet i sitt eget tidsskrift, Dølen, den 2. februar, 1868. Far til Vinje døde i 1864, Som jeg skriver nedover i kommentarene og analysene, holder Vinje diktet litt nedpå, og forsøker ikke å gjøre faren til noe mer enn han var. Det er ikke noe stort ved faren, ikke noe sånt som den gang og i stor grad ennå regnes som stort. Faren levde et nokså vanlig liv, var soldat i to kriger, ryddet seg gård, og drev gården, for dårlig lønn, hele livet. Sammenlignet med engelskmenn og franskmenn, som det står, er det ikke noe å skryte av. Det store i faren ligger i hvordan han bar sitt eget liv, hvordan han utholdt sine vanskeligheter, og aldri klaget eller ynket seg.
Samtidig velger Vinje den aller mest tradisjonelle strofeformen i germansk litteratur, den gamle Hildebrandstrofen, fra Hildebrandlied, nedskrevet i et fragment i året 810, men tydelig fra et eldre epos. Slik setter Vinje faren inn i litteraturhistorien. I gammel tid var det bare store helter som fikk skrevet verseepos etter seg. Så kanskje vil også Vinje si at faren var en stor helt?
Biografi Aasmund Olavsson Vinje
For et dikt som dette må det til en kort biografi om Vinje og familien hans.
Far til Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) var Olav Aasmundson Plassen (1786-1864). Etternavnet tok faren etter plassen han ryddet for å drive gården sin. Det vil si, faren var Bygselmann, eller Leilending, og eide ikke jorden han arbeidet med. Men hadde heller ikke pliktarbeid, for jorden, og kunne derfor ikke kalles husmann. Det er imidlertid på det rene at Vinje kom fra små kår, der han vokste opp sammen med den eldre søsteren Margit, og moren som døde av tuberkolose da Vinje var 10 år gammel.
Vinje var dermed ekte bondesønn, og kjente fra innsiden det bondesamfunnet nasjonalromantikken idylliserte utover 1800-tallet. For Vinje var ikke bondelivet noe å idyllisere, det var en kamp om respekt og rettigheter. Respekt får man ikke av å bli beskrevet som noe fint man ikke er.
Respekt er sånn Vinje beskriver faren sin i dette diktet. I 1868, da diktet blir skrevet og publisert i Vinjes eget tidsskrift, Dølen, så er Vinje allerede en etablert kulturpersonlighet i Norge. Men han kan ikke vite at han skal bli lest og brukt og diskutert i de neste århundrene, som en av de markante og viktige i en tid som formet Norge. Det er en imponerende bragd. Tidskriftet Dølen produserer Vinje nesten egenhendig, og holder det gående fra starten i 1858, og helt frem til sin død i 1870. Han deltar i samfunnsdebatten, og han skriver dikt og andre tekster som går inn i den norske nasjonallitteraturen. Han er også helt sentral i utbredelsen av landsmål, språket Ivar Aasen satt sammen og brukte, men som Vinje tok videre både i dikt og sakprosa, og viste at var liv laga.
Likevel setter Vinje faren høyere enn seg selv. Det er ikke noe spill for galleriet, ikke noe at Vinje gjør seg til og later som. I alle fall er det reelt sånn som jeg leser diktet, at Vinjes far ryddet gård og holdt liv i en familie gjennom mange vanskeligheter, og uten å klage, mens Vinje selv bruker tiden sin på ord og skrift. I det gamle, ekte bondesamfunnet er det ikke slik det skal være. Og det er i dette bondesamfunnet Vinje har vokst opp. Heldigvis for oss, fostret dette bondesamfunnet en dikter og forfatter av Vinjes kaliber, slik at vi kan lese om hvordan det var, fra en som selv har levd det. Her er sånn som Vinje skiller faren sin, i Fedraminne, eller Farsminnet, på vår norsk.
Fedraminne
At Fa’r min kunde gjera
det Gilde han hev’ gjort,
og fram i Livet bera
somyket Gjævt og Stort,
det var fraa Dag til annen
for meg so god ei Stødd:
Stor Arv det er for Mannen,
af Godtfolk vera fødd.
Slik Kar var aldri funnen,
solangt som Soga veit.
Og Ordet flaug fraa Munnen
so godt, som Sverdet beit.
Du høyrd’n aldri mala
i Klynk om sine Kaar.
Den Guten kunde tala
med Skjemt om sine Saar.
Han Fransmann lærde fikta
og finna Riddar-Værd,
og Engelsmannen dikta
og hava Sjøen kjær.
Og fremst han stod i Lina,
og rett han stelte den.
Fraa Skotland til Messina
han skapte Styresmenn.
Min store Fader døydde.
− Sjaa det me Alle maa −
Og Arven burt dei øydde.
Men somt eg att’ kan faa.
Her gjeng eg stundom sliten,
og leitar etter Ord!
Kanske eg er so liten,
for det han var so stor?
Men, Graset gror paa Bøen,
og Korn paa gamal Vis,
og enno gamle Sjøen
er like fri for Is.
Vaar’ Fjell er like haage,
og Lufti like blaa.
So enno like fjaage
me fram kan stevna paa.
Dølen VI. No 1. 2.2., 1868
Språk, form og innhold
Formen er Hildebrandstrofen, etter det tyske Hildebrandlied, fra tidlig middelalder. Denne strofeformen utviklet den gamle Nibelungstrofen, fra Nibelunglied, der det var en blandet takt med tre trykktunge stavelser i hver linje, men en og to trykklette stavelser i mellom. I Hildebrandstrofen er det konsekvent en trykklett stavelse mellom hver av de trykktunge. Altså har vi det som kalles trefotede jamber, med tre takter, lett-tung, lett-tung, lett-tung. Oddetallslinjene har en ekstra trykklett stavelse til slutt. Det er forunderlig hva denne ekstra trykklette stavelsen gjør med rytmen i diktet, denne effekten er i alle fall noe jeg ikke kan sette ord på.
Rimene er kryssrim. Det er også karakteristisk for Hildebrandstrofen, og ble brukt i originalen fra 700-tallet. Strofene er satt sammen som oktaver, med to kvartetter. Rimmønsteret er altså AbAbCdCD. Store bokstaver viser trykklett utgang, av og til kalt kvinnelig kadens, mens små bokstaver er trykktung.
Jeg viser med første strofe:
At Fa‘r min kunde gjera
det Gilde han hev’ gjort,
og fram i Livet bera
somyket Gjævt og Stort,
det var fraa Dag til annen
for meg so god ei Stødd:
Stor Arv det er for Mannen,
af Godtfolk vera fødd.
Språklig er dette et eksempel på landsmål, eller Landsmaal, som Vinje nok selv ville kalle det. Det er dette som er opprinnelsen til dagens nynorsk. Men i Vinjes tekst, som jeg har fra nynorsk kultursentrum, er det også spor av datidens danske skrivemåte. Stavemåten ld for ll, aa for å og æ for e i noen ord er sånn det almindelige Bogmaal også benyttet, men a-endingene i infinitiv og noen av diftongene (flaug, døyde-øyde) er karakteristisk for landsmålet Ivar Aasen etablerte. Det er også spor av norske ord, hev’ (for har), Stødd (støtte), Guten (danskene bruker dreng) og kanskje også noen andre. Men når man studerer tekstene nærmere, er det ikke store forskjellen på dansk, norsk-dansk og norsk landsmål, det dreier seg om stavemåter, bøyningsendinger og noen få ord i vokabularet. Med litt innsikt i rettskrivingsreformene på 1900-tallet, og litt trening i hva man skal se etter, så er det heller ikke vanskelig å skjønne hvordan teksten ville sett ut i dag med vår skrivemåte.
Av vanskelige ord er gilde med i vår dialekt, her i Rogaland, men kanskje ikke så mye brukt lenger. At noe er gildt, betyr at noe er kjekt, sånn vi bruker det. Tradisjonelt betyr det mer stort, storslagen og trivelig, kanskje kan man tenke seg et etegilde, for å få inn i hodet hva denne ideen er for noe. Som nevnt over, er hev har, Vinje vil skrive heve, men kutter siste e for å få takten til å gå opp. Somyket er så mye, gjævt er gjevt, et ord jeg tror ungdommen ennå bruker, men nå kanskje litt i spøk. Stødd er støtte, som jeg også har skrevet, og godtfolk er gode folk, naturligvis. Første strofe sier enkelt og greit at det at far hans kunne gjøre alt han har gjort i livet, det var for Vinje (dikteren) stor støtte i livet. Det er stor arv – godt å ta med seg – å være født av gode folk.
I andre ord er det flaug for fløy, mala er mæle, eller «tale om», klynk er substantiv av verbet å klynke. Kaar er kår, skriveregelen aa->å, brukt mest i dag i uttrykket å komme fra «små kår», og også i det sammensatte ordet vilkår. Det er lettere å forstå, enn å forklare dette ordet. Skjemt er spøk, og sår gjelder i overført betydning, vanskeligheter og merker i livet. Andre strofe sier at ingen kar (som han far) er funnet, så lenge historien går (solangt som Soga veit). Ordet føk fra munnen, like godt som sverdet hogg (eller beit, som det står). Faren klaget aldri om hvordan han hadde det, men spøkte heller om det som var vondt og vanskelig.
I tredje strofe er det noen referanser til store menn i andre land i Europa. Franskmannen fektet, eller fikta, og skrev om ridderverdenen, Riddar-værd. Engelskmannen diktet, og var glad i sjøen. Det er enkle referanser, franskmennene har vunnet mange kriger med sverdene sine, de har også skrevet mange av de gamle ridderromanene, mens engelskmennene hadde Shakespeare og andre som diktet, og de var glade i sjøen. Lina i linje 5 er linjen, eller køen, og han – far min – stilte den opp riktig. Her har jeg fått en god kommentar at det nok er våre forfedre det er snakk om her, som reiste rundt i verden og viste hvordan det skulle være. Da gir det mening at han skapte styrmenn – Styresmenn – fra Skottland til Messina. Messinastredet er et berømt stred mellom Italia og Sicilia, med mange historiske og legendariske hendelser, i krøniker og diktning. Her blir i tidens stolte ånd Nordmannen plassert øverst. Vi har tross vårt lille, nye land som vi var den gang, ingenting å være beskjedne over. Andre som har meninger om denne spesielle strofen, eller diktet, må gjerne delta i diskusjonene i kommentarfeltet under!
I fjerde strofe står det at faren døde, slik vi alle må. Sjaa for sjå, eller se, skulle ikke være noe problem. Å øydde eller øde arven, vil her si å sløse den vekk, legge dem øde. Somt er foreldet av noe, så linje 4 sier noe kan jeg atter få igjen. De fire siste linjene i strofen er kanskje de beste i diktet, der dikteren går sliten og leter etter ord, og lurer på det om han er (eller føler seg) så liten, fordi faren er så stor (for ham)? Det er dette som er arven faren har gitt ham, selv om den egentlige arven er tapt.
I femte strofe er Bøen bestemt form av bø, den inngjerdete innmarka på en bondebård. Fra gammelt av er det også gardsnavn, altså ordet for bondegård, og det henger igjen i stedsnavn som Nedrebø, Ytrebø og mange, mange andre. Vaar‘ er forkortet en stavelse for våre, haage tror jeg må være høye, Lufti er den gamle bøyningsformen for lufta. Fjaag eller fjåg, blir brukt flittig i vår dialekt, det er å være glad og fornøyd. Å stevne paa, er å gå på. Strofen knytter det store og generelle opp mot farens dødsfall. Selv om fare er død, gror gresset fortsatt på marka, sjøen er fri for is, fjellene er like høye og himmelen like blå. Alt er ennå som før. Det gjør at de som er igjen kan gå på videre i livet.
En liten analyse
I dette diktet er biografiske og historiske detaljer viktige for å få mer ut av diktet. Vinje bruker uttrykket af Godtfolk være født, og at dette er stor Arv. Poenget er nettopp at far til Vinje ikke er regnet som godtfolk, og at han ikke hadde noen stor arv, på en tid dette var regnet som viktig. Folk ble inndelt etter byrd, etter ætt, og Vinje var bondesønn, av en bonde som var bygselmann. Men i diktet er det ikke navnet, ætten og byrden som er saken, det er hva man har gjort i livet. Der er det faren scorer godt, og det er derfor Vinje regner seg som født av godtfolk.
Når man skal minnes og hedres en avdød er det de gode egenskapene som skal løftes frem. Den avdøde skal tegnes i best mulig lys, og det er lov å ta i bruk store ord, om man har dekning for dem. Det er altså et virkemiddel når Vinje skriver Slik kar var aldri funnen/ solangt som Soga veit. Det er store ord, faren var makeløs, men Vinje har sine ord i behold, for det er klart at så langt Vinje vet om, er det ingen som har utført lignende bragder som faren. Det er riktignok ikke slike bragder man skriver om, og blir kjent for, men i Vinjes verden gjør ikke dette bragdene mindre.
Tredje strofe er midtstrofe, og den eneste som ikke handler direkte om faren. Men når han snakker om franskmannen og engelskmannen, og hva bragder de har gjort, så er det klart at dette står i lys med hva bragder faren har gjort. Franskmennene og engelskmennene er stolte kulturfolk med en rik historie, dem står det om i historiebøkene. Om far til Vinje står det ikke noe om i noen bøker, hans bragder er sånn som blir oversett og glemt, men ikke hos Vinje selv, og ikke i dette diktet. Der får bragdene til stolte franskmenn og engelskmenn en enkelt strofe i midten, mens resten blir viet faren, og hans enkle, hverdagslige bragder.
En vanlig teknikk når man skal beskrive noe som er fantastisk, er å beskrive kontrasten mellom det fantastiske objektet og det veldig lite fantastiske subjektet som er. Eller med enklere ord, beskrive kontrasten mellom personen man beundrer, og seg selv. Man kan da gjøre den andre større, med å rakke ned på seg selv, skrive hvor liten og ubetydelig man føler seg og er. Far til Vinje har betydning, Vinje selv har ingen betydning. Det er vakkert formulert i de fire siste linjene i strofe 4, om at Vinje er sliten og leter etter ord, og kanskje er liten, fordi faren er så stor?
Samme strofe er også den første som nevner direkte at faren døde. Ellers skjønner man det selvsagt av at alle verbene om faren står i fortid. Døden kommer i første linje i strofen, rett etter strofe 3, med bragdene til engelskmennene og franskmennene. Så engelskmennene og franskmennene gjorde alle disse tingene, kanskje skulle man vente å se en oppramsing av bragdene til faren? I stedet får man: Min store Fader døydde. Det følger lakonisk – Sjaa det med Alle maa – kanskje et uttrykk for bondesamfunnets rolige og avklarede forhold til liv og død, kanskje skal man ikke overdrive bondebakgrunnen i denne allmenne erkjennelsen. I alle far følger det akkurat her at det ikke er noen arv igjen etter faren, det er noen dei som har sløst den bort, uten at det blir gjort noe poeng av hvem disse «de» er, og det er heller ingen antydning til klage over at faren ikke etterlater seg noen materielle verdier. Rett etter følger nemlig de omtalte linjer om at Vinje er liten, faren er stor, et uttrykk for sterk beundring, og også – vil jeg si – takknemlighet.
Siste strofe avslutter diktet med å sette det enkle mennesket og dødsfallet inn i historien. Ikke sånn som i strofe 3, med engelskmennene og franskmennene det blir skrevet bøker om. Men at historien og verden går sin gang, selv om faren er død, og Vinje har måttet gjennomleve dette tapet. Her er det nok dekning for å dekke inn bondesamfunnet, der husdyrene fødes og dør, gresset sås, gror og høstes, årstidene går sin gang, årene med, mennesker fødes, og dør. Dette er stor visdom, ofte brukt i den store litteraturen. Vinje holder det nedpå, også her, med at gresset gror, kornet også, sjøen er der som før, livet går sin gang. Første halvdel av strofen er generelle betraktninger, mens i siste halvdel blir det forsøkt løftet litt, med at fjellene er høye og luften på, sånn at vi som er igjen kan gå på i våre liv. Fjellene er mektige og peker oppover, himmelen er over oss, og himmelen er himmelen. Går tankene opp der, går de i det høye. Da er også Vinje klar til å skrive setningen, at han og de andre kan fortsette i livet, selv om den store faren hans er død.
Kommentar
Jeg begynte å skrive denne bloggen året etter min egen far døde. Det er som å få revet vekk en del av ens eget liv, det er beintungt. Også når andre nære familiemedlemmer og venner har dødd, så er det så det kan kjennes litt meningsløst at livet ellers fortsetter som før. I vår medieverden er det nyhetene som går sin gang, folk som ikke kjente eller visste om den avdøde personen, har jo ingen grunn til å gjøre noe annerledes. Selv går en der i sorgen, og tenker ikke på annet.
Det er umulig å formulere alt dette i ord. Det er av far vi først lærer hva som er rett og galt her i livet, det er hans verdier vi må ta til oss eller bryte med, det er hans regler og kjærlighet og regler som legger grunnlaget for livet vi selv kommer til å leve. Det er også far som holder liv i oss, særlig på Vinjes tid og i Vinjes liv, der moren døde da Vinje var 10 år gammel. Etter hvert som Vinje vokste til og ble eldre, må han ha skjønt mer og mer av hva offer faren gjorde, og hva strev han måtte gjennomleve, samtidig som han ikke måtte klage og vise barna hvor trangt og vanskelig de egentlig hadde det. Det ligger mye i setningen Du høyrd’n aldri mala/ i Klynk om sine Kaar og Den Guten kunde tala/ med skjemt om sine Saar.
Vinje var veldig glad i sin far, og beundret ham, slik jeg er glad i og beundrer min. Det lar seg ikke uttrykke i ord hvor glade og takknemlige vi er for å ha hatt slike fedre, hatt slike liv. Her kan forresten Vinje snakke for seg selv, gjennom diktet og mange andre tekster, mens jeg snakker for meg. Hver av mine mange lesere kan også gjøre seg opp sine tanker, om sine fedre, og helst mens faren ennå er i live. Det er et dypt, dypt savn den dagen det er slutt.
Og kanskje, blir livet lettere å leve videre, nettopp fordi savnet er så stort, og man fikk oppleve en nær person å være så glad i.
*
Diktet har jeg fra Aasentunet, Nynorsk kultursentrum, der det står at Jon Grepstad er ansvarlig for den elektroniske utgaven. De biografiske detaljene om Vinje har jeg fra Store norske leksikon og Norsk biografisk leksikon.
Helt grei poesi 